Arena 5, samfunnsfag, kapittel 7: Alle er som ingen andre

I Arena 5 blir kjønn definert ut ifra begrepet kjønnsidentitet. Begrepet blir forklart som «din
egen opplevelse av å være jente, gutt eller annet.» Elevene blir også introdusert for begrepene
cisperson, transperson, og ikke-binær. I dette kapittelet om kjønnsidentitet åpnes det også opp
for et alvorlig tema, nemlig kjønnsbekreftende behandling.

Vi møter på tre ulike personer som presenterer sin kjønnsidentitet, trans, cis og ikke-binær. Dette er begreper som brukes, ut ifra ideen om selvopplevd kjønn. Det er tankevekkende at
disse unge menneskene som omtales i den digitale utgaven som “eksperter på kjønn”, har nær tilknytning til Foreningen FRI.

– Marthe Holmedal Øvrum er avdelingsleder i Rosa kompetanse i FRI. Rosa kompetanse er det det nye læren og begrepsapparatet om kjønn og seksualitet kalles, og som det private og offentlige får opplæring og kursing i.

– Luca Dalen Espseth er selverklært aktivist, var tidligere rådgiver for kjønnsmangfold i FRI, og har de siste årene vært tydelig stemme i  samfunnsdebatten i forbindelse med kjønnsbekreftende behandling og jobber nå for Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruente (PKI). 

– En av forfatterne bak denne læreboken, Guro Sibelko, har tidligere vært engasjert i styret i Foreningen FRI som nestleder. (tidl. LLH)

Gjennom disse tre historiene gis det en ny måte å forstå kjønn på: Kjønn er følelsen inni deg.
Kjønnsidentitet, din opplevelse av hvem du er det bestemmende, og det presenteres som et
fasitsvar på hva kjønn er. Personen som identifiserer seg med trans forteller om
hormonbehandling, og sier at å begynne på testosteron, det likte jeg godt.

Læreboka presenterer kjønnsbekreftende behandling, uten kritisk refleksjon rundt å ta et slikt
drastisk valg, noe som dessverre er tilfellet i en rekke nye læreverk. Det nevnes ikke noe om
risikoen rundt slik inngripende og irreversibel behandling, verken i læreboka eller
lærerveiledningen. Vi finner heller ikke noen personlige historier til dem som har
gjennomgått denne type behandling, og siden angret. På denne måten speiles ikke
virkeligheten for elevene. At slik type behandling i det hele tatt er nevnt i en lærebok for
barnetrinnet er urovekkende.

Pronomenbruk har også et stort fokus i de personlige historiene. Å bruke foretrukket
pronomen vektlegges. Pronomen viser til kjønn, ikke kjønnsidentitet. Å forlange at andre skal
endre språk av hensyn til individuelle ønsker kan ikke tas for gitt.

I løpet av hele kapitlet er det utelukkende sekundære kjønnskarakteristikker eller roller som
diskuteres, uten at det gjøres klart hva kjønn er. På bakgrunn av dette gis det inntrykk av at
kjønn er ensbetydende med kjønnsidentitet, og at kjønn dermed er noe du kan velge, eller det
er noe som finnes inne i deg – som om det skulle være løsrevet biologi og defineres av noe
annet enn den.

Dette er å snu fortellingen om kjønn på hodet. Utgangspunktet burde vært hvordan kjønn er
genetisk bestemt, og hva slags følger dette har.