Oppsummering #
Kapittel 1 handler om hva som former identiteten vår – med vekt på tilhørighet, mangfold, følelser, seksualitet, toleranse og frihet til å være seg selv. Elevene lærer at identitet utvikles i møte med andre, og at det er viktig å stå opp for egne valg og akseptere forskjeller.
Kjønnsidentitet og seksuell orientering blir presentert som medfødte og personlige egenskaper, og det henvises til bøker som formidler at man kan være «født i feil kropp» og trenge medisinsk hjelp for å leve i tråd med sitt opplevde kjønn. Det legges vekt på å støtte og bekrefte slike identitetsuttrykk, uten rom for kritiske spørsmål eller alternative forståelser. Den fremmer et syn der kjønn og seksualitet er følelsesbasert og løsrevet fra biologi og andre høyere hensikter. Kapittelet bygger på skeiv teori og sexpositiv filosofi i forståelsen av seksualitet og kjønn.
Det gir et ensidig og ideologisk bilde av identitet – der personlig frihet og følelser står i sentrum, og hvor barn og unge ikke får hjelp til å forstå seg selv i lys av sannhet, biologi eller relasjonelt ansvar. I stedet for trygghet og klarhet, åpnes det for forvirring og press til å definere seg selv ut fra følelser og ytre forventninger, at sannheten finnes inne i en selv og den skal leves ut for å få en god seksuell helse. Det er sexologisk teori som danner grunnlag for slik forståelse.
Kompetansemål:
- Reflektere over hvem man er, og hva som former identiteten vår
- Vise respekt for at mennesker er forskjellige
- Utforske hvorfor noen opplever diskriminering eller rasisme
- Snakke om valg, frihet og hva som påvirker mening og handling
- Bruke kilder og tenke kritisk om informasjon man får
Kapittel 1: Identitet #
Her ser vi hvordan læreboka formidler at barn tidlig formes av omgivelsene, og at kjønnsroller og familieforståelse er noe man bør stille spørsmål ved. Det antydes at barn må frigjøres fra tradisjonelle rammer, som «mor og far», og heller få frihet til å velge selv hvem de vil være og etterligne – uavhengig av kjønn og familietype.
Selv om budskapet handler om å støtte barn i å være seg selv, mangler teksten verdien av biologisk kjønn, og biologisk tilhørighet og rett til å oppdras av og få omsorg fra en far og mor, hvis unike rolle og trygghet som ligger i klare rammer som det beste utgangspunkt for en oppvekst. Barn trenger ikke forvirres for å “bli frie” – de trenger å bekreftes i hvem de er i deres biologiske kjønn.
Teksten fortsetter med å legge vekt på at kjønn og seksualitet er en del av identiteten vi må finne selv, og at frihet handler om å kunne elske den man vil og være den man føler seg som. Samtidig fremstilles alle andre forståelser av kjønn og seksualitet – særlig de som bygger på biologi, tro eller tradisjonelle verdier – som trange og ekskluderende. “Ekstra utfordrende kan ungdomstiden være dersom man tilhører en religion eller kultur som er negativ til homofili”
Begrepet “født i feil kropp” introduseres uten kritisk refleksjon, og det antydes at det er vanlig og riktig å skifte kjønn dersom man opplever ubehag eller uro. Ingen spørsmål stilles ved hvorfor stadig flere unge føler seg fremmed for kroppen sin, eller hvilke konsekvenser hormonbehandling og kirurgi kan få, og at dette er ansett som “eksperimentell behandling”. I stedet bekreftes følelsen som selve sannheten, dette er skeiv teori anvendt for å forstå mennesket på en ny og radikal måte.
Det som starter som et budskap om toleranse, ender i en ensidig fremstilling der kjønn er flytende og seksualitet ubestridt. Elevene får ikke rom for å reflektere over biologisk kjønn, utvikling og hva som gir varig trygghet i identiteten.
Denne teksten bygger videre på tematikken om kjønn og identitet, og er et utdrag fra romanen Hør her’a! der fortelleren utforsker ideen om å være «født i feil kropp». Fortellingen formidler hvordan en gutt begynner å tenke at han kanskje er jente fordi han liker romantiske sanger, prinsessefigurer og føler seg annerledes enn andre gutter. Her kan du se et klipp fra filmen for å se hvordan ukritisk kjønnsforståelse blir formidlet til barn.
Teksten bruker et personlig og følelsesdrevet språk for å normalisere tanken om at interesser og personlighet kan bety at man egentlig er av motsatt kjønn. Dette bygger opp under et verdensbilde der kjønn defineres av følelser og preferanser, og ikke av kroppen man er født med. Det formidles at medisinsk kjønnsskifte – gjennom hormonbehandling og kirurgi – er en tilgjengelig løsning, uten at konsekvenser, etiske dilemmaer eller biologiske realiteter nevnes.
Kapitlet viderefører budskapet om at kjønn handler om hvordan du føler deg, ikke hvilket kjønn du er født som. Biologisk kjønn omtales kort, mens det legges stor vekt på at kjønnsidentitet er subjektiv og må anerkjennes av andre – uansett hva kroppen sier. Trans omtales som et personlig uttrykk, uten noen kritisk refleksjon rundt medisinske eller langsiktige konsekvenser. Og implisitt fortelles det at et menneske som opplever seg som et annet kjønn skal bekreftes av elevene med “rett bruk” av pronomen. Altså at de mann som opplever seg som kvinne skal omtales som “hun”.
Samtidig løftes et viktig tema om sexpress og grenser: at ingen skal presses til noe de ikke vil, og at “nei er nei”. Dette er et godt og nødvendig budskap, men det står i kontrast til kapitlets tidligere innhold. Elevene får høre at de skal være trygge i seg selv – men samtidig lærer de at identitet er flytende og basert på følelser. Når selvet gjøres grenseløst og kjønn blir valgfritt, blir det vanskeligere å gi barn den tryggheten og forankringen de trenger. Dette er et forvirrende kapittel.
